Sett fra Oljeberget, våren 1947, del 4

Skrevet av: , publisert 05.05.2018

Bli med videre på en tidsreise til Israels land rundt 1946-47, slik Hilda Anderson beretter om det, der hun bodde fra 1927 til april 1948.

 

 

 

27. Universitetet

 

På Oljeberget eller Scopushøyden øst for Jerusalem ligger et av verdens yngste universitet på den mest storslåtte og naturskjønne plass. Grunnstenen ble lagt ned i året 1926, biblioteket ble ferdig 1932 og hvert år legges grunnstenen til nye bygninger, nye fakultet ved denne jødiske lærdomsanstalt. I det siste har universitetssjukehuset blitt innvidd, og et fakultet i agrikultur er blitt grunnet. Landområdet er blitt utvidet. Antallet av studenter øker for hvert år. I forrige semester var det over tusen.

 

Hebraisk er blitt et levende språk, all undervisning foregår nå på dette språk. Biblioteket har allerede over en kvart million bind på en mengde forskjellige språk. Den største samling i verden av hebraisk litteratur finnes her. Bygningen er fullt moderne med leserom, aula og museum.

 

Universitetet har egne busser som fører studentene fra og til Jerusalem. Det fins ennå ikke egne boliger for studentene oppe på Oljeberget, de bor enten hjemme eller leier seg inn på et lite rom, ofte to eller tre om et ganske lite, og så inntar de sine enkle måltider på en eller annen arbeiderrestaurant. Det fins mange fattige, men intelligente polske jøder og jødinner som må arbeide en del av dagen for å ha noe å leve av og som strever med studiene ved siden av. En ser mange slike fattig kledde studenter med bøyde rygger, som snarere ligner grov- eller fabrikkarbeidere enn studenter. Men begavelse har de og vilje til å utnytte den.

 

Den botaniske samlingen av alle vekstene som er omtalt i Bibelen fra Bibelens land, har professor Ha Reabeni og hans frue ordnet så kunstferdig at den tiltrekker seg alle fremmedes oppmerksomhet. En plante er verd særlig omtale, den er nyoppdaget og heter ”Zelaff”. Bladene dens springer ut om morgenen, ved middagstid blomstrer den og ved kveldstid samme dag kommer frukten. Vi så forskjellige utviklingsstadier av denne planten ved forskjellige tider på dagen. Professoren sa oss at det står skrevet i Talmud at man skal finne slike planter i tiden før Messias kommer. Nå har en funnet dem.

 

Universitetet har et amfiteater som ligger på skråningen mot Det døde hav, og Moabs og Ammons fjell i skiftende farger ligger rett imot. En og annen fårehyrde går med sin beitende hjord nedenfor universitetet, og lenger nede ligger Judaørkenen i ensomhetens majestet. Hele omgivelsen taler i stillheten og sier: ”Hellig, hellig, hellig er Herren Sebaot.”

 

Jerusalems akademiske kor innbyr stundom til konsert her oppe. Studentsangerne er ikke i antrekk, men er enkelt kledd. De kvinnelige kommer vanligvis barhodet i alle slags vær med sitt naturlige krøllete hår, kledd i korte kjoler med halvlange ermer. Også halte og blinde blir ført inn. Skarene strømmer ned til amfiteatrets kalde stenbenker og fyller dem på noen minutter. Man begynner presis på klokkeslaget, og påhører stående den engelske og hebraiske nasjonalsang. Ofte er den engelske High Commissioner til stede. Programmet er f.eks som dette:

 

Bibelscener i klassisk musikk, (engelsk og hebraisk tekst)

 

  1. Salomon W. ”Salomos dom” – G. F. Händel
  2. Jeftas datter – Giacomo Carissimi.
  3. Cantara, Davids 115. Salme – J. S. Bach

 

”Da Jefta kom hjem til sitt hus i Mispa, da gikk hans datter ut imot ham med trommer og dans.”

 

Under åndeløs taushet satt tusener av tilhørere fordypet i minnet om fortiden. Bibelens ord på Bibelens språk i Bibelens land sunget av Bibelens folk---

 

Da så til slutt den hundreogfemtende salme ble sunget, så jeg mange med lukkede øyne og bøyde hoder likesom fordypet i bønn følge melodien.

 

”Herre kom oss i hu;

han skal velsigne Israels hus,

han skal velsigne Arons hus,

han skal velsigne dem som frykter Herren,

de små med de store.

 

Herren la eder vokse i tall,

Eder og eders barn!

Velsignet være I av Herren,

Himmelens og jordens skaper!”

 

Med denne velsignelsen til avskjed slutter konserten. Bibelen har fått sin rette plass, førsteplassen.

 

Bibelen er både barnas og de voksnes bok i Palestina hos det folk som engang skrev ned det inspirerte ord for alle tiders mennesker. Jødisk kulturhistorieforskning er yndlingsemnet. Og det emnet er uuttømmelig. Det er nyttig også for oss å studere det, ikke bare middelalderens mørke historie, men også den nyere tids. Vi finner at jødeforfølgelsene har vært forårsaket av kristne menn og kvinner, noe som burde være nok til at vi bøyde våre hoder i skam og sorg.

 

Både Det gamle og Det nye testamente blir studert ved universitetet. Den oppvoksende ungdommen har en overmåte stor bibelkunnskap, både de som er født i de jødiske koloniene, og de som kommer fra Romania, Polen og Russland. Jeg hrte en jøde fra Tyskland som utbrøt:
”Å, hva vi tyske jøder har gått glipp av mye, vi har jo ikke lest vår Bibel, her i Palestina blir Bibelen vår skatt, en rikdom, som vi ikke har forstått å tilegne oss før vi kom hit.” Slik ombyttes forbannelsen med velsignelsen.  

 

28. Palestina radio

Palestina har egen radio-utsendelse. Radiostasjonen er reist i nærheten av Jerusalem hvor det intellektuelle livet har sitt høysete. Siden utsendelsene begynte, har radioapparater blitt en ettertraktet vare. Også araberne hvorav de fleste er analfabeter, skaffer seg et slikt og sitter og lytter og nyter underholdningen.

 

Utsendingen foregår på tre språk, engelsk (E), arabisk (A) og hebraisk (H). En kan også tale om et fjerde, grammofonspråket (X). Sendingen begynner alle dager kl. 12 og slutter kl. 22.30. Det blir ansett for nok med en halv dags kringkasting, ingen har tid til å lytte hele dagen. Her er et eksempel på et program:

 

17.30: Kunngjøringer. ”Arabiske barns hjørne”.

18: ”Vekster som er nevnt i Salomos høysang” av dr. Efraim Ha Reubeni (H).

18.30: ”Reiser i øst og vest” av Abels Jahr. (A)

  1. ”Weekendsport” av Mr. Williams (E)

19.30: ”Hygiene” av dr Dajani (A)

20: Piano av Irma Schoenberg Wolpe (H)

20.30: ”Jobs bok” av Jakob Koplewitz (H)

20.55: Dagsnytt på engelsk, arabisk og hebraisk.

21.20: ”En vandring gjennom den gamle bydel” av prof. Meyer (H)

22: Konsert av Grace Moore (E)

 

Enkelte dager kan man høre på undervisning i hebraisk. Antagelig kommer den samme mulighet til å stå åpen for dem som vil lære engelsk og arabisk, selv om de mange språklærerne skulle finne på å opponere.

 

Det er lenge siden det ble foreslått at regjeringen skulle gjøre noe for å bibringe araberne større dannelse og opplyse de isolerte og vankundige om faktiske forhold i landet, så det kunne oppnås bedre forståelse mellom jøder og arabere og begge folkene kunne leve i fred og trives sammen. Mistenksomheten må bort. Hvis folkene lærte hverandre bedre å kjenne, ville de kunne bli hverandre til hjelp. Begge er jo semittiske, og begge har samme dype røtter i Palestina. Men uten opplysning og samarbeid går det ikke.

 

Hvis radioen i Palestina kunne hjelpe til med å føre de to folk sammen og lære dem å sette pris på hverandres gode egenskaper, og jødenes vilje til forståelse kunne verdsettes av araberne, ville mye være vunnet.

 

29. En rundreise gjennom Judea, Samaria og Galilea

Den overfylte Volvo-bussen snodde seg opp og ned i Efraimsfjellene på sin tur

Jerusalem – Tiberias. I bussens store midtgang som små svartlokkede småbarn på bylter og i kurver. Hele dagen uten opphold tygde man på flatbrød, hårdkokte egg, oliven og agurker. Passasjerene bestod av to barnerike familier fra Persia, en ditto fra Bulgaria og en fra Istanbul. De øvrige jødene var langveis fra. Det viste seg at de nylig var ankommet til sine fedres land.

 

Minner fra fortiden møtte oss overalt. Da vi passerte Mispa og Rama, hadde vi Betel, Guds hus, på høyre hånd. Det var her Jakob hadde sin underlige drøm og gav det løfte til Herren: ”Dersom jeg kommer vel hjem igjen til min fars hus, så skal Herren være min Gud”.

 

Hvor mange ganger har det ikke i de fremmede land blitt gitt løfter som siden i medgangens dager totalt er blitt glemt bort? Og likevel har Gud i sin nåde tenkt på oss, så vi fikk komme tilbake til Jerusalem! Herren lever, og Han er min Gud;

 

”Hadde ikke Herren vært med oss da menneskene stod opp imot oss, da hadde de slukt oss levende.” ”Vår hjelp er i Herrens navn, Han som gjorde himmel og jord.” Salme 124.

 

Volvoen fortsatte uten opphold, og etter en times kjøring var vi i Samaria. Der står velsignelsens og forbannelsens fjell, Garisim og Ebal.

 

”Velsignelse så sant dere lyder Herrens, deres Guds bud, som jeg gir dere i dag, og forbannelse, dersom dere ikke lyder Herrens, deres Guds bud.” 5. Mos. 11,27-28.

 

Det ble for dem som tenkte etter, en bønn fra et sønderknust hjerte: ”Herre, forbarm deg!”

 

Hvordan har det vært i det fremmede land? Thora-boken har vrt gjemt bort full av støv. Mammontjenesten har vært det eneste som har opptatt sinn og tanker. Det ble en Jakobskamp der inne. ”Jeg slipper deg ikke før du velsigner meg.” - --

 

Sebastie! Det er Samarias gamle hovedstad, Omris, Akabs og de andre Israelkongers residensby. Nå graver en fram ruinene av jorda, rester av bytorget og elfenbenspalasset. Der lå istykkerslåtte søyler, og der ble funnet gamle mynter. Nabots og profetenes blod har gjort jorda fruktbar. Muhamedanerne i Sebastie holdt på med å berge kornet og treske  oppe på den historiske høye bakken hvorfra en kan se Karmels og Tabors fjeller og like til Hermons hvite isse.

 

”På hver høy bakke og under hvert grønt tre” har Israels folk hatt offerhauger. Vi så alle de høye bakkene rundt omkring ligge øde, de grønne trærne og alterne er borte. Syvfold har Herrens dom rammet dette sted for Akabs og hans hus synders skyld. Herligheten er borte.

 

”Hvem har overgitt Jakob til plyndring og Israel til røvere? Var det ikke Herren, han som vi syndet mot, og på hvis veger de ikke ville vandre, og på hvis lov de ikke hørte?” Jes 42,15-24. Gud er rettferdig!

 

”Emek ha Galil!” ropte sjåføren på hebraisk. Etter tre timers kjøring stanste vi endelig. De sovende våknet opp. Vi befant oss utenfor en restaurant i Afule, en jødekoloni på Jisreelsletten i Galilea. Denne sletten er den store stridsplass der Judas og Israels konger kjempet for livet, der Egypts og Assyrias krigshærer har dratt fram og tilbake. Der har det blitt vunnet mange seirer, der har det blitt mange nederlag.

 

Gjennom et naturlig dalføre i Karmelfjellene kommer en inn på denne sletten, som i dagligtalen blir kalt ”haemek”-sletten. Ved inngangen ligger den gamle festningen Megiddo eller Harmageddon, en av de mest interessante utgravningene fra nyere tid, der har en funnet Salomos staller og vannledninger.

 

Fra den store hovedvegen til Nasaret dreier volvoen av mot Jordan og passerer Tabors fot og noen nye kolonier. Vi kjører også forbi en og annen gammel araberby, deriblant Endor, der Saul en håpløs natt oppsøkte spåkvinnen. Ved Endor samlet Israel seg for - under ledelse av Debora – å dra til bekken Kison ved forten av Karmel. Jødene ber en bønn hver gang de passerer en hellig, historisk plass, det skjedde også nå.

 

Endelig skimter vi Gennesaretsjøen, harpesjøen, som på hebraisk heter ”Jam Kinneret”. Om denne vakre sjøen skriver skaldene, og ungdommen synger dens pris til vemodige melodier. Også kristne pilegrimer faller i henrykkelse og tilber ved Mesterens egen sjø.

 

Det bærer nedover og nedover. Vi kommer til et sted der et merke markerer at vi passerer havets nivå. Siden fortsetter vegen stadig nedover, og vi er et godt stykke under havflaten da vi stanser ved sjøstranden i byen Tiberias. Der lesser Volvoen av passasjerer og byltene. Det er varmt og trykkende kvalmt. Noen av passasjerene er ventet og faller i armene på kjære slektninger og kysser dem på begge kinnene etter landets skikk. Gråt og smil om hverandre.

 

Tiberias er en jødisk by med mange graver fra de dager de lærde med utsøkt nøyaktighet satte vokalene til det hebraiske språk. Etter Jerusalems ødeleggelse ble jødene fordrevet fra Jerusalem, og traktene rundt Gennesaretsjøen ble hjemstedet deres. Det var akkurat da det hebraiske språket holdt på å dø ut, at de bevarte det for alltid for etterslekten.

 

Josefus, historieskriveren, var guvernør over Tiberias straks etter Jesu tid, og han har skrevet utførlig om de mange og folkerike landsbyene og byene der omkring.

 

Ved stranden ligger fiskebåter til vår disposisjon, og fiskerne sitter og bøter sine garn. Oppe i nordenden av sjøen lå de tre byene der Jesus gjorde sine største undergjerninger. Nå finnes det bare noen ruiner igjen av en synagoge. Torner, tistler og stener dekker marken. De tatoverte beduinkvinnene vandrer over dem uten å vite hvorfor særskilt denne plassen er blitt så påtagelig straffet.

 

Men de rike kildene tømmer de fremdeles sine flommende vannmasser i havet som på Frelserens tid, og der er et godt fiske også i dag. Der lå med sikkerhet en av de tre byene, antakelig Betsaida. Og der ligger klippen, ”Mensa Kristi”, Kristi bord. De stakkars disiplene, skuffede og forsagte, som hadde arbeidet i nærheten hele natten og ikke fått noe, fikk sorgen sin forvandlet til glede da deres Mester igjen var blant dem og dekket frokostbord for dem på klippen her. Der ligger tre hjertestener nedenfor. Var det kanskje på disse Frelseren stod da han gav Peter de hjerteransakende spørsmål: ”Elsker du meg?” Spørsmålene kommer ransakende også i dag: ”Har jeg overgitt alt og fulgt Jesus, ikke fulgt mengden til synagogen eller bedehuset, men Ham selv?”

 

Tiberias – Safed står det på en annen Volvo som kiler i veg opp mot nord. Vi følger etter den. Gennesaretsjøen ligger snart dypt bak oss. ”En by som ligger på fjell, kan ikke skjules”. En tror det var om Safed, Jesus sa disse ord. Safed er det høyest bebodde sted i Palestina, det er et sted med sommervillaer og har rikelig med kilder. Luften er herlig og utsikten storslagen. Det er et av jødenes hellige steder.

 

Fristaden Kades ligger lengre nord med Naftalifjellene rundt om. Oppe ved den syriske grense ligger Metulla i Dan, naturskjønn, men ensom med mange beduinleirer som eneste naboer. Og der kan en se vannfallet som Jordan kommer fra, som med voldsom fart renner gjennom landet.

 

Jordan er ingen bred og stor norlandselv, selv om det nok er den største elva i Palestina. Den har for mange vært en skuffelse, som dengang Naaman før han hadde prøvd dens kraft. Jøden Rutenberg har prøvd dens kraft, og mange velsigner den i vår tid. Der hvor Jarmuk flyter inn i Jordan, har han bygd et kraftverk som gir lys og kraft til største delen av Palestina, og tilgangen på abonnenter er så stor at han snart må bygge nok et. Elektrisitetsverket er et foretagende som har vist seg meget lønnsomt. ”Og vann finnes det nok av,” sa ingeniøren som viste oss rundt, ”det er målt opp før arbeidet begynte her.”

 

Nasaret ligger på fjellskråningen ved den store og viktige gamle alfarvegen. Men hvorfor har den blitt forbigått av alle forfattere i gammel tid?

”Kan det komme noe godt fra Nasaret?” synes å ha vært alles mening. Men hva gjorde det? Nasaret ble kjent i verden da Guds Sønn valgte å bo i en uanselig og foraktet by. I dag er Nasaret verdenskjent.

 

Vi stanset også i en liten araberby, Nain, og i en annen ved navn Kana, hvor kaktus og små epletrær konkurrerer med hverandre i mengde. Ved kilden kommer pikene for å hente vann i sine leirkrukker og flokker seg sammen med sauegjeterne på denne nyhetssentral.

 

Som vi farer gjennom Galilea, ser vi mange blomstrende kolonier omgitte av fruktbar mark. Unge barhodede kolonister arbeider ute på åkeren under sang. Brun- eller rødbrente sitter de på traktorene eller på en arbeidsvogn trukket av grove arbeidshester. Det er jødisk ungdom som har ført Vesten med seg til Østen og forvandlet sumper til åkrer og sanddyner til hager. Akk, bare hele landet kunne få den samme behandling! Vi ser skogplantinger, vegbygging og nydyrket mark her og der. Profetens ord rinner meg i tanke: ”Og de skal bygge opp igjen det som har ligget øde fra de første slekter; de skal fornye ødelagte byer, det som har ligget øde fra slekt til slekt.” Det er underlig å se dette!

 

Fra Karmels rygg skuer en ut over det blå Middelhavet og ser mange fartøy i nye havner. Haifa med omegn badet i lys frambyr et uforglemmelig syn. Det er sagt at Haifa vil bli en verdenshavn dit båtene til det fjerne østen, Australia og Afrika vil gå for å ta inn olje før de går gjennom Suez-kanalen. Den ene delen av et stort verdensforetagende, oljeledningen fra Irak, munner ut i Haifa. Byen vokser raskt, tomteprisene stiger, skoler blir bygd.

 

Tilbakereisen over Judea skjer over Saronssletten. Her har mange nye jødekolonier vokst opp siden siste vi var her. Grapefrukt-, appelsin- og andre fruktplantasjer har økt sitt areal til det mangedobbelte og sprer sin herlige duft i omegnen til glede for de vegfarende.

Mange nye industrier og bygninger ser vi også på vegen Haifa-Jaffa. Den store og eldste landbruksskolen, Mikveh Israel, ligger vakkert til som en svensk herregård, omkranset av grønt med en mektig palmeallè opp fra landvegen. Forsøksfelter av forskjellige slag gir vegledning til de nye jødiske, uøvde bøndene. Den kvinnelige landbruksskolen, Nahalal, er en severdighet for alle palestina-farere. Det fostres en våken, belest jødisk kvinnelig ungdom som er besjelt av den samme entusiasme og kjærlighet til sine fedres jord som hos deres brødre.

 

”Dine tjenere har drevet feavl fra vår ungdom av og til nå, både vi og våre fedre,” 1 Mos. 46,34. Det fikk Farao til svar på sitt spørsmål om dette folks yrke. Feavl er altså deres rette gamle yrke, men som det har vært forbudt for jødene å drive med i århundreder i fremmede land. For eksempel fikk de jo ikke eie jord i Sverige da de først kom dit, men ble oppmuntret til å drive handel og gi lån. Slik også i de andre land. Og så mener vi at dette er deres kall! Nei, jødepikene i Nahalal synes å ha kommet i sitt rette element der de går i stall og fjøs.

 

Vi har nå kommet til den store jødebyen Tel-Aviv, som for noen år siden bare var en eneste rekke av sanddyner og som for et par år siden hadde en befolkning på ett hundre tusen, men som nå har en befolkning på 220 000 jøder. Byen er vesterlandsk, beint fram amerikansk, med villaer i funkisstil, blomsterhager og grasplener. Her har mennesker fra alle verdens kanter slått seg ned. De mest forskjellige yrker er representert. Leger og advokater skal det være særlig mange av i Tel-Aviv. Mange av dem har slått seg på jordbruk og blitt lykkelige i sitt livskall. Mange arbeidsløse fins det også der.

 

Det er lørdag, sabbat. Folk sitter i fluktstoler ved Tel-Avivs strand og leser aviser og bøker. Ungdommene spaserer fram og tilbake i den myke, hvite sanden. Barna nyter i sine badedrakter Middelhavets salte bølger. Alt ånder fred og idyll. Ikke en eneste som røker fins det her blant så mange mennesker! Ikke en eneste vogn eller bærer er å se på gatene. Alle forretninger er stengt. Ja, man kan ikke engang telefonere den dagen, ikke kjøpe et frimerke eller sende et telegram. Det er sabbat i jødebyen Tel-Aviv. En by som så fullstendig feirer sabbaten som denne, fins sikkert ikke i hele verden.

 

Men fortsett på gaten til Jaffa, som er vokst sammen med Tel-Aviv, og se forskjellen! Jaffa er orientalsk. Byens gamle klippe-havn er blitt utbedret atskillig, og jødene har også bygd en havn i Tel-Aviv. Den ble påbegynt for noen år siden, da jaffaarbeiderne stengte havna for jødene i begynnelsen av en streik.

 

Palestinas eksport av frukt stiger og stiger for hvert år, og importen av bygningsartikler økes stadig. Det er travelt i havnene.

 

Den siste strekningen av vår rundreise gjennom landet, Jaffa – Jerusalem, tar en og en halv time med buss. Halve vegen går gjennom sletteland, den andre halve gjennom Judas fjell. Det er oppmuntrende for de nyankommende straks å se disse skogene av appelsintre langs vegene og beruses av deres blomsterduft. Senere blir traktene noe mere øde og trebare, og man ser bare en og annen hyrde med sin hjord og en og annen fellah ved sin treplog. Så kommer fjellene, nakne og høye. Der ligger ennå den lille byen ved vegen, der arken (Paktens ark, jf xx ) stod en tid, til David hentet den og danset av glede på vegen til Jerusalem.

 

Det blir kaldere mens vi stadig stigende nærmer oss hovedstaden. Fra hvilken veg man enn kommer, er det et uforglemmelig syn når en får se den store kongestaden, Jerusalem.

 

30. Jødekristne

Jødekristne, hva er det? Hvem er en jødekristen? ” A jew by race and a Christian by grace”. En jøde av rase, men en kristen ved tro, sier engelskmannen.

 

Det fins mange som ikke vil godkjenne en slik tolkning av begrepet ”jødekristen”. Enten jøde eller kristen, mener de. Men det fins virkelig de som er begge deler. Nasjonalt sett er de jøder og elsker sitt folk og sitt land på samme måte som andre jøder. Men de tror på Messias likesom ”gojim” (de andre kristne folk) og tror på Det nye testamente som Det gamle testamentets fullbyrdelse. Og dermed er de et folk for seg. De øvrige jøder anerkjenner dem ikke lengre som jøder, men betrakter dem som frafalne og tapt for nasjonen.

 

De jødekristne arbeider for å få en egen koloni og en egen jøde-kristen kirke. Deres sammenslutning, det jøde-kristne samfunn, teller mange tusen medlemmer rundt om i verden. I hvert land fins det jødiske menn og kvinner som har gått over til kristendommen, overbevist av en personlig Kristus-opplevelse.

 

Forskjellen mellom en jøde og en kristen er den at mens jøden stadig venter på Messias, vet den kristne at han er kommet. Kristus har sannelig blitt ”et tegn som blir motsagt”, slik det ble spådd ved hans fødsel. (Profetert ved S)

 

Mange spør ennå i dag: ”Er Han den som skal komme, eller skal vi vente en annen?”

 

De jødekristne må som oftest forlate sitt hjem og sin slekt når de bekjenner sin tro på Kristus. Mange må lide harde forfølgelser, andre blir kristne i hemmelighet for å kunne beolde sine plasser og bli hjemme. I Palestina finner en begge slag av kristne. Hvor mange vet en ikke, men det er trolig at det fins flere som er kristne i hemmelighet enn de som åpent bekjenner sin tro. De siste kommer sammen til konferanse en gang hvert år og planlegger da en koloni hvor de skulle kunne få tjene til livets opphold uten å bli forfulgt for sin kristne tro. Deres historie så rik på forfølgelse og lidelse, og deres språk, Bibelens gamle språk, binder dem sammen med streke, om enn usynlige bånd. Det er blitt talt mye og skrevet mye om denne jødekolonien som ennå ikke er blitt noen virkelighet.

 

Det er mange som mener at de jødekristne ikke behøver å isolere seg fra kristne av andre nasjoner og raser. De som tenker så, kjenner lite til de vanskeligheter en jødekristen har å kjempe med, da særlig i Palestina, den jødiske nasjons sterke høyborg. Dessuten har hver rase og hver nasjon sin egenart og sitt eget språk som de vil tilbe på ved sine gudstjenester. De jødekristnes språk er hebraisk, derfor blir gudstjenestens språk i den jødekristne kolonien også hebraisk.

 

På denne måten tvinges de jødekristne inn i en forferdelig isolering. Skjønt de selv holder fast ved at de er ekte jøder og også ekte kristne, vil av og til hverken jøder eller kristne kjennes ved dem. Jødene anser dem for tapt for nasjonen. Det fins familier som har sine barn i kristne skoler, disse kjenner ofte ikke til slekten sin, vil heller ikke i mange tilfelle vite noe om den. De vil gjemme seg blant de kristne og om mulig bli ett med dem.

 

Men også mange kristne anerkjenner ikke de jødekristne. De behandler dem som jøder, og tviler ofte på om deres omvendelse er ærlig ment. ”Av nåde” får de kanskje lov til å være med på gudstjenestene, men noen sosial forbindelse med de jødekristne kommer aldri på tale. De står der som en mellomting, hverken det ene eller det andre, fremmede for sitt eget folk og fremmede blant dem hvis bekjennelse og tro de har gjort til sin.

 

Hjemløse blant sine nærmeste, holdt av jødene for forædere, og sett på av de kristne med mistenksomme øyne. Dette er de jødekristnes vanlige, tunge skjebne her i livet.

 

31. Helsevesenet i Palestina

”Hadassa” er et hebraisk ord som betyr ”nytt”. Men i den sammenheng som det her er tale om, menes med et en organisasjon av jødiske kvinner som arbeider for å fremme hygienen blant sine landsmenn i Palestina.

 

”Hadassa” kvinneforening ble stiftet i år 1912 i Amerika, og allerede året etter ble en flokk fullt utdannede sjukesøstre sendt til Palestina.

 

I 1918 ble det dannet en forening av forskjellige institusjoner over hele Palestina, ”Hadassa medisinske organisasjon”. Denne organisasjonen omfater sjukehus, poliklinikker, laboratorier, skolekjøkken, søsterskoler o.l., og den fører en iherdig kamp mot tuberkulosen, trakoma, tyfus osv.

 

Vi kunne også nevne en annen virksomhet som ”Hadassa” kvinneforening driver med, som undervisningslek, anskaffelse av klær og tøy til de forskjellige institusjoner og til landbrukshjemmet for tyske jødiske barn.

 

I Palestina fins mange ”Hadassa” sjukehus, men det strste og best utrustede er universitetssykehuset på Oljeberget.

 

I alle jødekolonier fins det nå poliklinikker. Ved ”Srauss Health Centrum” holdes forelesninger i helsestell, barnestell, almen hygiene, seksualhygiene, melkepasteurisering; det er gratis undersøkelse av skolebarn og vordende mødre. Det fins også en tannklinikk blant institusjonene.

 

”Helsesentralene” i en mengde byer er åpne for alle av enhver trosbekjennelse og enhver rase, likesom de øvrige jødiske poliklinikker, og besøkes flittig av vordende mødre, spebarn og skolebarn m.fl.

 

I året 1933 gjorde distriktsjukesøstrene 63 312 besøk i forskjellige hjem. Dødelighetspromillen blant spebarn har sunket fra 131 i 1925 til 80 i 1933. Størsteparten av de jødiske barna står like fra fødselen av under legekontroll, og barna i skolepliktig alder får minst en gang i pret en grundig undersøkelse.

 

Øyensykdommen trakoma som er så vanlig her i Østen, har i de jødiske kolonier sunket fra 34% i 1918 til bare 6% i 1933, og ringorm fra 40% i 1920 til 0,2% i 1928.

 

Den virksomme ”Hadassa” kvinneforening har også utdannelseskurser for gifte kvinner i matlaging, diett og fødselslære, og ved en rekke skoler serverer den middag daglig til rundt 3 550 elever.

 

En må virkelig beundre disse kvinner som har omsorg for alt dette. Budsjettet går opp i 100 000 engelseke pund hvert år. Baron de Rotchild gir 2 000 pund, pasientenes betaling skaffer også inn litt, men over halvparten skaffer disse kvinnene.

 

”Hadassa søsterskole” tremger et kapittel for seg.

 

Fra alle jordens kanter kommer det nå leger til Jerusalem. Store berømtheter som professor Zandok og andre spesialister, har slått seg ned ved ”Hadassa” og praktiserere der og samler om seg store skarer av medisinske studenter. Også mange sjuke utenfor Palestinas grenser søker dit og finner hjelp. En finner neppe en mer allsidig utdanningsanstalt for sjukesøstre enn den som er her, og da antallet søkere er stort, har man råd til å velge ut dem som har de beste papirer og som for øvrig finnes å ha de beste forutsetninger for tjenesten. De fleste søkere er universitetsutdannet, noen av dem har avbrutt sine medisinske studier på grunn av den store overproduksjonen på leger i Palestina.

 

Kravene for opptagelse ved denne søsterskolen kan jevnføres med dem ved en hvilken som helst søsterskole med høy standard. Søstermerket er en brosje med den vakre Davidsstjernen, en sekskantet stjerne i rødt. Samme merke bæres også i luen.

 

På ”Hadassa” sjukehus i Jerusalem arbeider fireogførti utdannede pleiersker og fireog femti elever. Utdannelsen er treårig med atten elever i hver årsklasse. Der er tre skift i døgnet og ingen arbeider mer enn åtte timer i et sett. Det blir ofte tatt mer hensyn til elevene enn til de utdannede pleierskene som har betaling for arbeidet sitt.

 

Det blir lagt stor vekt på at elevene får anledning til å assistere ved behandlinger, mens det grovere arbeidet, som f.eks. badning og rydding ofte mer faller på de ferdig utdannede pleiersker.

 

Alle er ungeog noen større rangsforskjell på de som er ferdig utdannet, og elevene fins ikke. Jødene er det mest demokratiske folk i verden, og i Palestina praktiseres demokratiet ikke bare i skoler og på sjukehus, men i hele samfunnet for øvrig.

 

I de siste årene har det også blitt opprettet barmhjertighetsinstitusjoner for de ulykkelige i samfunnet. En jødisk lege har begynt å behandle krøplinger og arbeider på å få reist et hjem for slike. De kommer i store flokker til klinikken hans for å få behandling.

Der fins også et par rom hvor de får undervisning i lesning og håndarbeid. Disse krøplingene som ellers ligger på gata og tigger, får nå en sjangse til å bli nyttige samfunnsborgere i stedet for å være en plage for pilegrimene.

 

En annen jøde har begynt en skole for døvstumme. Etter bare to års undervisning har elevene der lært seg å tale hebraisk i stedet for å tegne.

 

Det fins også hjem for epileptikere, psykisk utviklingshemmede, blinde, svake og gamle. Likeså gamlehjem og sanatorier. Det som i et kristent samfunn er en selvfølgelig ting, men som Østens folk aldri har tenkt på eller drømt om, nemlig det å beskytte samfunnets stebarn/vanskeligstilte, det har jødene selv gjort i sitt land.

 

32. Libanon

hLibanons skjønnhet er  berømt vidt og bredt. Profeter og skalder har i tusenår sunget dets pris. Naturen er storslått, fjell og dal forteller om Guds under. Likevel er fjellene stort sett nakne, stenete og ufruktbare, og derfor ble Libanon da jeg første gang så det, en stor skuffelse for meg. Jeg hadde forestilt meg at Libanons sedrer skulle ha dominert landskapet. I stedet fant jeg en nokså øde stenmark, visstnok vakker med sine skiftende farger, men likevel noe helt annet enn jeg hadde ventet meg. Det er bare tre steder en nå finner sedrer på Libanons ”hvite berg” – i Ain Zahalta, i Baruch og Becharre. På det sistnevnte stedet påståes sedrene å være omkring to tusen år gamle. En sommer opplevde jeg få å se dem og sitte i deres deilige skygge. På avstand ligner sedrene litt på vår gran, men ved nærmere betraktning finner en jo at de vender grenene sine oppover mot sola. Oversiden av greinene ligner en tett myk matte, mens undersiden er bar og stygg. Konglene er store med en glatt overflate som skifter i grønt og rødt. Duften er vidunderlig.

 

Jeg bodde en tid hos en libanesisk-fønikisk familie i Ain Zahalta ved randen av en sederskog som vi ofte vandret rundt i. Huset hette ”Bartrepalasset”. Navnet var treffende der det lå omgitt av bartrær. Tjenerne var legio, etter gammel østerlandsk skikk. Sommergjestene var ikke halvparten så mange, selv om vi representerte alle de gamle nasjonene rundt omkring: Egypt, Armenia, Kaldea, Arabia og Kanaans land. Hver og en av disse gjestene var stolte over hva fedrene en gang hadde vært, og alle håpet på en stor framtid for folket sitt. Men de var kanskje enda mer stolt over det vesterlandske preg i sin egen nåværende livsførsel.

 

Armeniernes lidelser er vel kjente og ofte beskrevet. Lidelsen har satt sitt preg på det stakkars folket, men Gud har forbarmet seg over dem. Den franske regjering i Syria har overlatt dem jord til deres primitive bosteder og lovt dem beskyttelse. Mange barmhjertige samaritanere holder på å forbinde deres sår.

 

Armenierne er i regelen foretaksomme, arbeidsomme og beskjedne. Enkelte av dem har hatt lykken med seg i fremmede land. En slik fantes det blant gjestene i Bartrepalasset. Sammen med familien sin hadde han slått seg ned i Amerika, studert til lege der, og han hadde nå kommet tilbake og drev sin praksis blant sine landsmenn ved foten av Ararats fjell.

 

Armenierne er arier som vi, og stammer fra Jafet. Det er ikke lett i vår tid å skille en persisk arier fra en semitt fra Arabia eller en hamitt fra Egypt, når de alle er europeisk kledd og taler fransk.

 

De libanesiske fønikere er et vakkert og intelligent folk. De foretrekker kristen fransk overhøyhet framfor den muhamedanske, de har ennå ikke glemt tyrkernes harde styre. De ønsker også at jøder skal få bosette seg i Syria, så ikke de muhamedanske folkeelementer skal fortsette å være de sterkeste i landet.

 

Historien forteller at de gamle fønikere var dyktige i matlaging og all slags sang og musikk. Det stemmer nok. Deres etterkommere har arvet det samme anlegg, det merket vi også i Bartrepalasset. Mange var de instrumenter som der ble behandlet med kjærlighet og stort talent.

 

På maten kunne vi ikke klage, vi fikk seks, sju retter etter hverandre, flere av dem er umulig å beskrive. Det er rikelig med frukt på Libanon. Epler, morbær og plommer serveres daglig. Den feite geitemelken kom på bordet i alle mulige variasjoner, flytende og fast, søt og sur, rå og kokt sammen med risengryn og kjøtt. Vi spiste også mye kjerner, kjerner fra konglene, kjerner fra vannmelon og fra kaktusfrukt. Det var riktig en fetekur, og den sterke tyrkiske kaffen som servertes etter hvert måltid, lettet fordøyelsen. Etter måltidene takket vi alltid på østerlandsk vis og sa: ”Salamidaiki”, Gud velsigne deres hender, og ”Daiman”, måtte De alltid kunne innby (gjester)!

 

Fra den tropiske heten i Egypt, Irak og Palestina reiser man gjerne til Libanon. Turister fra hele verden reiser dit for å bese fønikernes gamle ruiner. Arabiske forfattere påstår at Salomo bygde Baalbeck og Palmyra, mens andre mener at Baalbecks historie går enda lenger tilbake i tiden. I Babys, en annen fønikisk by, har man funnet en mengde sarkofager. I Sidon, Tyrus, Beirut og Tripoli fins minnesmerker nok til å overbevise hele verden om fnikernes høye kultur. Ved Hundflodens munning finner man inskripsjoner fra alle tidsaldre – like fra de assyriske felttogs tid til våre dager. Fra Beirut nede ved havet kan man på gode bilveger reise opp i fjellene som ligger noen hundre meter over havflaten. Turen går forbi frukthager, vinplantasjer, fosser, ville dyp og øde fjelltopper. Små byer ligger her og der oppe i fjellet og langs skråningene. Bekaa-dalen mellom Libanon og Anti-Libanon er selve kornbingen. Den hette før ”Salomos kornkammer”.

 

Jeg bodde en måneds tid i en liten by oppe på fjellet 1600 meter over havet ved Abanaflodens kilder. Den store, fruktbare og grønne dalen Abilene hvor, i følge Luk.3,1, fjerdingfyrsten Lysanias engang regjerte, lå foran øynene mine. Europeere, afrikanere og asiater, kristne og muhamedanere nøt sammen av Abilenes friske vannkilder, herlige epler og rene luft. Den vesle arabisk talende byen hadde over fem hundre sommergjester.

 

Ikke langt derfra lå en annen liten by der en ennå i dag taler det arameiske språk. Det er sagt at dette er den eneste plass hvor dette språk ennå lever.

 

Politiet i Sidon som hadde oppgaven å registrere alle fremmede, voldte oss mye besvær. Vi leverte våre pass og utfylte de vanlige papirene som var sendt dem av regjeringen, med våre navn, alder, yrke og reisens formål. Dette var likevel langt fra nok. Fire ganger kom politiet igjen for å forhøre oss. Vi forsto altså snart at reisende var noe sjeldent i denne byen, i hvert fall brukte de bare å bli noen timer, det var sjelden at noen overnattet som vi. Min reisefelle som var flink i syrisk-arabisk dialekt, forsøkte å forklare dem at vår interesse for Sidon på ingen måte var diktert av politiske grunner, men utelukkende gjaldt byens historiske minnesmerker. Vi kjente oss nå likevel ikke altfor trygge slik som de beglodde og utspeidet oss.

 

Et par unge fønikere som var ansatt i byens helsevesen innbød oss dagen etterpå til å følge med på deres rundtur i byen. De var beder enn noen guider. De førte oss også en mil utenfor byen til noen slektninger av dem, en arkeolog i den franske stats tjeneste. I den øverste etasje i hans hus stod det statuer av Venus og andre guddommer, disse var funnet på hans eiendom. Under huset var det en gammel grotte med en hall og flere værelser som var hugget inn i fjellet, der var det fønikiske skrifttegn på veggene. Etter hva de sa, skulle de være fra 3 700 f. Kr. I Apollosgrotten sør-øst for byen har man funnet en sarkofag av basalt, den oppbevares nå i Louvre i Paris.

 

Senere stod vi på havna i Sidon, navigasjonskunstens vugge og forvisset oss om at også fønikerne av i dag kunne kunsten å bygge båter og heise et seil. Også i dag har Sidon handelsforbindelse med utlandet og eksporterer frukt, tobakk, bomull og olivenolje.

 

På Sidons ruiner og vakttårn står i dag franske soldater og speider. Kanskje etter nye erobrere?

Fram til del 5  ->

<- Tilbake til del 3

OKDenne siden benytter cookies
Vi bruker informasjonskapsler (cookies) for å bedre din brukeropplevelse. Ved å fortsette å bruke vårt nettsted samtykker du til vår bruk av informasjonskapsler . Detaljer