Våren 1948: Sett fra Oljeberget

Skrevet av: , publisert 14.04.2018

Den jødiske staten Israel feiret i 2018 jubileum: 70 år for gjenoppettelsen 14. mai 1948. Etter den jødiske kalenderen var det 19. april 2018.

I en artikkelserie her på Norges Bibelkirke vil vi gjengi beretninger fra Israel av den svenske misjonæren Hilda Anderson som bodde i Israel fra ca 1927 til 1948.

Hun var før det misjonær i Kina. I Israel bodde hun ved Oljeberget i Jerusalem. Hun ble drept 25. april 1948 i Jerusalem, trolig av en arabisk krypskytter.

Bøkene med hennes småstykker ble utgitt i 1947 - og 1948, i Norge av Karmelinstituttet. Stykkene er gjengitt med tillatelse. (Innhold kan gjengis gratis, med referanse til Norges Bibelkirke og Karmelinstituttet.)

Stykkene er lettleste, varierte og interessante. Du får et tidsbilde av situasjon, forhold og hendelser slik en kristen, svensk kvinne opplevde landet i 1947 og 1948. Hun bruker i boken benevnelsen "Palestina" om landet. Det var den vanlige betegnelsen av landområdet fra romerne ved keiser Hadrian og frem til 1948, da den jødiske staten ble gjenopprettet, og landet fikk igjen sitt historiske og rettmessige navn Israel. Velkommen til å lese - bli med på en reise til Israel i 1947-48!

(I dag har bruken av ordet Palestina, fått en annen mening. Det brukes av media, politikere, FN, arabere og andre som ikke anerkjenner Israel, en jødisk stat på hele dette vesle landområdet vest for Jordanelven. Det har aldri eksistert en stat med navn Palestina, heller ikke er det en folkegruppe som er palestinere, det er arabere. Se emner om dette på andre stykker her på nettsiden, bl a "Christian Palestinism")

1. På Oljeberget

Det er lørdagskveld på Oljeberget. Kirkeklokkene ringer inn søndagen. Hyrdene driver på sine fåreflokker, for sola begynner å synke i vest. Vandrerne påskynder sine skritt, alle vil hjem før det blir mørkt. Jeg låser jernporten og rekker akkurat tilbake til huset mitt innen natten brer seg over Judea, over Sion.

 

Store og små lys blinker der inne i byen. Til og med fra beduinteltene i leiren i Josafats dal lyser flere lys. Bildet foran meg er vidunderlig vakkert. Det er en høytidsstund å sitte på Svenskbos flate tak i kveldsstillheten og se ut over omegnen.

 

Stundom blåser det ganske friskt her oppe på Oljeberget. Det bruser som ved havet, det er bare vannet som savnes. Omkring midnatt blir det i alminnelighet vindstille like til neste dags middagstid, da det igjen begynner å blåse. I Jerusalem kan det være rundt førti grader Celcius en sommerdag, og når de varme østenvindene kommer, kan temperaturen stige til femti grader. Og det er varmt nok for en nordboer. En kjenner likevel ikke så mye til det her oppe på Oljeberget som i byen. En holder seg også helst innendørs midt på dagen. I et hus med sten til gulv, vegger og tak kan det være nokså svalt. Nettene er alltid svale og skjønne.

 

Om morgenen mellom fem og sju går jeg vanligvis ut for å arbeide i haven min. Det er forunderlig stille og vakkert i den tidlige morgenstund når de første strålene fra øst faller på den hellige by. Ja, jeg vet ikke hva som er vakrest her, morgen eller aften; hver tid på døgnet, hver årstid har sin særegne skjønnhet. Om morgenen kommer hyrden med staven i handa. Han hilser sitt vanlige ”Saida Sit!” (God dag, frøken!) til meg, når han går forbi med sine fåreflokker. Alle skynder seg nedover Oljeberget mot Jerusalem, menn, kvinner, barn, kameler og asner i en lang karavane.

 

Like vakker som Jerusalem er i morgenlys, like skjønn er den i solnedgangens belysning eller i fullmånens skinn. Jerusalem må sees fra Oljeberget, aldri blir jeg trett av å betrakte det synet.

Her har jeg mitt jordiske hjem...

 

2. Svenskbo

Ofte stiller man meg det spørsmål: ”Hvorfor har du bosatt deg på Oljeberget? Det lyder som et eventyr at du bor i Palestina.”

 

Men om det enn lyder som et eventyr, så er det nå en virkelighet. Hvorfor jeg har bosatt meg akkurat her? Jo, det er en barndomsdrøm som er blitt virkeliggjort. Jeg er kommet hit til Det hellige land fordi det var min lengsel å få leve her og se hvorledes Gud oppfyller sine løfter til det folk hvis stamfar han lovet å gi dette land. Min kjærlighet til Bibelens land og folk har dratt meg hit.

 

Da jeg var barn, leste jeg ofte om jødene, om forfølgelser og blodbad og lidelser som de måtte gjennomgå. Jeg ble så rørt at jeg gråt, og mine tårer vætte bladene i boken som jeg leste. Jeg kunne ikke forstå hvorfor Gud tillot slikt, og hvorfor akkurat jødene skulle bli hatet på denne måten. Gud hadde jo valgt dem ut til sitt eiendomsfolk. Hvordan kunne vi som er kristne, hate det folk som Kristus kom fra? Hvordan kunne vi som bærer navn etter kjærlighetens Herre, glemme hans fornemste bud?

 

Jeg studerte med iver Det gamle testamentet og alt som angitt jødene og Palestina. Men mine tanker og min interesse holdt jeg for meg selv. Jeg lengtet etter å få se Bibelens hellige steder, men det varte tyve år innen det ønsket ble oppfylt. Gud ledet meg hit, men på en lang omveg.

 

Allerede før jeg bosatte meg her, kom jeg hit som turist og reiste land og strand rundt for riktig å se meg om. Jeg hadde en liten arv etter mine foreldre, for den ville jeg kjøpe meg et stykke jord og bygge et hjem og bosette meg her. Det var særskilt to plasser som jeg festet meg ved, og valget stod mellom dem. Det var ved den nordre stranden av Den galileiske sjø elle rpå Oljeberget. Jeg valgte Oljeberget. Der har jeg Den Hellige staden foran meg, og selve berget elsker jeg for dets minner og for profetien om dets framtid.

 

Det var i året 1924. Jeg gikk og funderte på hvor jeg helst ville bo, og spurte om prisene på tomter som var til salgs. Jeg spurte også etter prisen på et hus bygget av sten som lå i skråningen av Oljeberget. Og så underhandlet jeg med en som kjente forholdene og bad ham kjøpe en tomt til meg på Oljeberget når jeg sendte ham penger til kjøpet fra Sverige.

 

Jeg var imidlertid ansatt på et misjonssykehus i Kina, og jeg ville ikke forlate denne plassen så lenge det var mulig å arbeide der. Derfor tenkte jeg å bosette meg i Palestina først når mitt livsverk i Kina var endt. Men på grunn av urolighetene i Kina i år 1927 kom jeg til å forlate landet førenn jeg hadde ant. Den lite tilfredsstillende helseattest jeg fikk etter strabasene i Midtens rike, gjorde at jeg ble anbefalt et sydlandsk klima. Bedre enn det palestinske kunne jeg ikke velge det. Så jeg slo meg ned her.

 

Jeg har gjort som jødene, kjøpt et stykke øde og tornbevokset land. Jeg ville bruke min lille fedrearv til å være med etter fattig evne å bygge opp landet. Da jeg hadde fått kjøpebrevet tinglyst etter landets lover, gjerdet området mitt inn mot kameler og asner, geiter og får, Siden lot jeg gjøre en vanncisterne for å samle opp regnvannet, som er det eneste slags vann jeg har fått siden jeg kom hit. Deretter plantet jeg min vingård og begynte å bygge huset mitt. Jeg kalte det ”Svenskbo”. Utenfra ser det ikke just særlig svensk ut, for jeg var nødt til å bygge som Jerusalems bygningsnemnd bestemte: ”in the spirit of the place”, etter byens stil. Men innendørs har jeg ved hjelp av innbo fra mitt gamle hjem i Skåne forsøkt å sette et svensk preg på mitt hjem.

 

Det beste av alt er husets flate tak, derfra har man den vidunderligste utsikt over Kedrondalen og Den hellige by i hele dens utstrekning, både over gamlebyen innenfor murene og det moderne Jerusalem utenfor, og langt bort over fjellene mot Betlehem i sør. Å rydde bort stener og tornekratt og plante trær var et langsommelig arbeid. Den begrensede vanntilførselen gjør at trærne lir mye av tørken. I åtte, stundom ni måneder, må de tåle den brennende solsteken. I alminnelighet holder de dog ut til neste regnperiode, og da skyter de i været på nytt. Når røttene har trngt tilstrekkelig dypt ned, finner de fuktighet og næringsrik jord.

 

 

”Men hva gjør du i Palestina?” er et annet spørsmål jeg ofte får. ”Driver du kanskje pensjonat eller en skole?”

Nei, ikke noe sånt. Men arbeid har jeg likevel fra soloppgang til solefall. ”Er du ensom?” undre noen. Nei, sjelden. Skjønt huset mitt ligger et stykke fra den store hovedvegen, så finner likevel folk fram til meg. Det er fremdeles like varmt, og man blir like tørst nå som før på Oljebergets stier, og avstanden fra Jerusalem er den samme. Det er en sabbatsreise dit.

 

Pensjonat har jeg ikke, men misjonærer fra Afrika, India og Kina, ja også fra Madagaskar og Ny Zeeland har ved siden av andre Jerusalemspilegrimer fått herberge hos meg, så langt den lille plassen tillater det. Mitt ønske er at det om ”Svenskbo” kunne sies det samme som det heter i ”Pilegrims vandring”, at dette hus er bygget til de vandrendes vedekvegelse og beskyttelse.

 

En og annen hjemløs, en og annen arbeidsløs har også bodd på Svenskbo, likeså noen flyktninger og syke.

 

”Hva slags naboer har du?”

Naboene er pålitelige. Hos dem går jeg ut og inn som man gjør hjemme i Sverige blant slekt og venner. Det som hender, betror vi til hverandre og sorgene deler vi. Når det er familiefest hos dem, ligger også jeg ved deres bord og tar del i gleden. Mine naboer er arabere og muhammedanere. En av sjeikene på Oljeberget som overvåker lov og rett her oppe, sa at han skulle våke over meg som over sin egen datter. Det løftet har han holdt.

 

Men dette forhindrer ikke at jeg har mange venner også blant jødene og omgås dem. Jeg er blitt møtt med den aller største vennlighet av folkene her og har sett så mye kjærlighet og uselviskhet under nomale rolige forhold at jeg i høy grad må beundre dem.

 

Sosialt arbeid kan man få så mye man bare kan rekke, for det går ikke an å lukke øynene for at om mye er gjort, så står mye arbeid igjen i barmhjertighetens tjeneste. Palestina er riktignok kristendommens vugge, men det er også østerlandet hvor barmhjertighetens ånd ikke har gjennomsyret folket som f. Eks i vårt Sverige. Det fins mye lidelse, mye vankundighet, fattigdom og urettferdighet, og mange ganger ser det ut som om de vergeløse var overlatt helt til seg selv.

 

”Hvordan liker du Palestina?” spør man meg svært ofte.

 

Om Palestina kan man uten tvil si at det er et godt land. Skulle Gud kunne gi annet enn et godt land til sin venn Abraham?

 

Palestina er et bergrikt land, som i høy grad er avhengig av himmelens regn. Landet har en regnperiode om vinteren, da vannforrådet samles for de åtte til ni måneders tørke. Riktignok fins det rike vannkilder mange steder, som f eks ved jaffa, Haifa og andre steder, men i og rundt Jerusalem som ligger cirka åtte hundre meter over havet, er det vanskelig å grave så dypt at man finner vann.

 

Palestina har et forholdsvis godt klima, herlige frukter, gode grønnsaker, utmerket honning samlet fra appelsintreets blomster, ekte druesaft fra egne vinpresser, en strålende sol og den vakreste stjernehimmel som et menneskeøye kan få å se. Visst er livet i Palestina mer enkelt og nødtørftig enn i Europa og Amerika. Det er også forent med en del forsakelser, om en skal kalle dem så; jeg mener ofte at det er fordeler. Enkelheten i klær og mat, i hjemmenes innredning og i omgangslivet er utelukkende av det gode. Gjestfriheten er storslått t. o m hos de fattigste. Ved soloppgang begynner dagen og ved solnedgang slutter arbeidet, da blir alt stilt og tyst. Dette gjelder livet på landsbygda der jeg bor. Bylivet taler jeg ikke om her.

 

Palestina har ikke merket stort til depresjonen ute i verden. Her bygges og her grunnlegges nye foretagender. Havnene utvides, skoler blir opprettet, og ingen ting synes å kunne hindre marsjen fram mot det mål man har satt seg.

 

Palestina har spilt en stor rolle i fortiden og kommer kan hende til å gjøre det enda en gang. Det er et land i vekst, og et land der hver tomme jord taler sitt stille språk om minnerik, hellig mark. Landet der Guds hellighet og kjærlighet åpenbarte seg for menneskeheten.

 

De hellige minners land har alltid lokket mennesker til seg til alle tider og under alle forhold. Kanskje har kjærligheten vist seg sterkest og forståelsen dypest under bekymringer og motgang.

 

Om en søker rett, kan en også i dag i Det hellige land finne den fred som overgår all forstand. Jeg regner årene i Palestina som mitt livs dyrebareste erfaring, og jegtakker Gud for den tid jeg har fått tilbringe på Oljeberget og for at jeg har fått se Jerusalem i morgenlys.

 

”Jag ser Jerusalem i morgonljus,

och öppen står dess port.

Dit strömma skaror över öknars grus,

Från varje stad och ort.

Jag ser Guds sköna stad i morgonglans

Liksom en smyckad brud.”

 

 

3. Klimaet på Oljeberget

Våren der hjemme på Oljeberget er den vakreste tiden på året. Marken er dekket av blomster, anemonene er de fornemste. Mandeltreets hvite blomster og mimosens gule blandes med peppertreets vakre dekorative røde klaser. Allerede før soloppgang begynner fuglene å kvitre der de har slått seg ned på den tornfulle bougonvilians blomstrende grener rett utenfor vinduene mine.

 

Sommeren der hjemme på Oljeberget kan bli temmelig trykkende og varm. Den byr på mange hete dager med østavind og sandstøv eller vindstille. Men etter tre eller fem dager og like varme netter slår det plutselig om til vestavind, sval og deilig. Da å få sitte under sine egne trærs skygge, de små trærne som har vokset opp til en park, gir en egen rik tilfredsstillelse.

 

Høsten der hjemme på Oljeberget har også sin sjarm. Marken er brunbrent, men den rikelige duggen holder oppe vekstlivet i de tørre sommermåneder og holder det friskt som om våren. Og vi lesker oss med vindruer, granatepler og vannmeloner.

 

Vinteren der hjemme å Oljeberget er både regnfull og kald, men kort. Oljeberget ligger omkring 800 meter over havet og det er kaldt nok endog for sne av og til. Vannpumpen har frosset i stykker et par ganger. Ikke for det, det er musikk i mine ører når slagregnet kommer og vannet som samles på det flate taket, strømmer ned i vanncisternen som er sementert under jorden. Det vann som skal rekke til for husholdningen min i et helt år. Men det er skjønt å komme ned til Gennesaretsjøen eller til Jeriko, som begge ligger 3-400 meter under havets overflate og er velkjendte og mye besøkte vinterturiststeder. Liksom Libanon og Kypern er turiststeder for sommeren.

 

Men vinter og vår, sommer og høst har sitt hverdagslige liv på Oljeberget som i Sverige, med stell og matlagning, med gjester og ensomhet, med arbeid og hvile, med regn og med solskinn. Likevel er Jerusalem, selv om det bare er det jordiske, alltid og til alle årstider vidunderlig når man ser det fra Oljeberget.

 

 

4. Naboene på Oljeberget

 Oljebergets nær to tusen innbyggere er for sørstedelen arabere av araberklassen, dvs ”fellahin”. Noen av byens ”effendis”, en høyere samfunnsklasse, har flyttet dit for helbredens skyld. En leir av beduiner fins også ved foten av Oljeberget. Luften er nemlig den best mulige her oppe, enda det er nokså kaldt under regntiden om vinteren. Men de rike arabere flytter da ned til sine appelsin- og bananplantasjer ved Jeriko og blir der til våren kommer med varme og liv.

 

Mine utenlandske venner synes jeg er en stor helt som tør bo her oppe blant bare muhammedanere. Selv synes jeg det ikke er så merkverdig. Jeg har gode naboer og trofaste venner her oppe blant araberne. Når jeg er i haven min, står barna til naboene utenfor og ber om å få slippe inn. Om jeg da svarer ja, kommer de små barbente ungene så fort de kan og er så takknemlige for et fargeglad kort eller en kake. Når naboene baker brød i kjellerovnen, gir de meg ofte et varmt brød. De sender meg nylagte, varme egg, nysilt melk og byr ofte på mat og drikke. Det hender aldri at man får gå fra dem uten at de får by på god tyrkisk kaffe, og bier man litt, kommer både det ene og det andre fram. Som ingen andre etterligner de Abraham i gjestevennskap.

 

Mine naboer kommer også gjerne til meg og tar med sine slektinger og bekjente. Når en er syk, får jeg straks vite det. Det er ofte om kvelden at barne er sykest, og når jeg kommer, finner jeg hele familien om et fyrfat med glødende kull. Sengeklærne er bredt ut over gulvet, det er den vanlige seng. Her ligger de, foreldrene med alle barna sine. Det er et hjemlig syn, og når man ser dem, forstår en bedre verset: ”Uro meg ikke, for jeg har gått til sengs med alle mine barn og kan ikke stå opp.”

 

Det hender nok også at uvennskap forekommer i de trangstilte familier, særlig mellom svigermødre, svigerdøtre og svigerinner som bor sammen. Det hender de kommer og beklager seg over sine vanskeligheter også i dette, noe jeg står aldeles hjelpeløs overfor. Jeg kan bare legge et varmt omslag på den blåslåtte armen eller det opphovnede øyet.

 

En gang kom en enke med istykkerrevne klær, blå og blodig og bad meg telefonere etter politi for å redde livet på hennes barn som var blitt slemt mishandlet av hennes avdøde manns slektninger. Enker og farløse har det vanskelig i Østerland, de har ikke mange hjelpere.

 

Men som regel er det stille og fredelig mellom naboene på Oljeberget. De tar livet med ro, overanstrenger seg ikke og er fornøyde med sin skjebne. Kvinnene drar det tyngste lasset, ofte kommer et barn hvert år, og de skal stelle de små og hele hjemmet, svake og utpinte av feber, mens mennene sitter og røyker sine vannpiper, velgjødde og velkledde.

 

Mine naboer er svært hjelpsomme. Hva jeg enn ber dem om, lover de villig å gjøre det. Men en må ikke vente at det skal bli gjort i en hast. Når jeg spør etter prisen, svarer de som Hets barn sa til Abraham, da han skulle kjøpe gravplassen Makpela for å begrave sin hustru Sara: ”Hva betyr det mellom oss? Ta det bare!” De nevner ofte at ”ditt er mitt, og mitt er ditt” selv om vi ikke har kommet overens om å ha alt felles. Men man må jo ikke alltid ta dem så bokstavelig. De mener det så vel. Når de sitter i skyggen på det varmeste av dagen og ser meg arbeide og plante ute i haven min, sier de: ”Hvorfor arbeider De så svært, hvem arbeider De for, De har jo ikke noen barn?” Jeg forundrer meg ikke over at de spør så, jeg kan neppe forklare det for dem så de virkelig forstår det at arbeidet er min glede og gir meg tilfredsstillelse. Når jeg ser min før tornbevokste tomt full av grønne trær, pinjer, sypresser, mandeltre, akasier og andre vekster, synes jeg det er lønn nok for strevet mitt. Naboene synes jeg er dum som planter trær som en ikke kan få frukt av. De synes ikke det er verdt å skaffe skygge i dette trefattige landet.

 

Og således skilles våre interesser og tanker især i mangt og mye. Men i de store og hele er vi gode venner og deler godt og vondt.

 

4.2 MINE NABOER del 2

 

Av mine mer framstående naboer kan jeg nevne den greske patriark. En arabisk familie i nærheten hører til den høyeste adelen blant muhamedanerne og regner seg å være den toogførtiende generasjon etter Muhamed. Og ”muktar”, høvdingens familie stammer fra Konstantinopel. Dessuten bor etthundreogsytti russiske nonner i et kloster ved Himmelfartskirken. Dem besøker jeg en og annen gang. Et ukjent antall kvinner er innestengt i et kloster på toppen av berget ved Fader Vår-kirken, og et par tyske familier er også bosatt her oppe. Et tsjekkoslovakisk munkekloster er det nyeste på Oljeberget. Det ligger rett nedenfor huset mitt. Det er altså nokså mange nasjoner representert her oppe.

 

De russiske nonner taler russisk, de greske taler gresk, tyskerne taler tysk, men det offisielle språket på Oljeberget er dog arabisk. Når en statstjenestemann kommer for å kreve skatten av oss oøjebergboere, skrives alt på arabisk. Politifolkene er arabiske, og bussen er arabisk, dvs den går når den finner for godt og kommer når den vil  og retter seg ikke etter klokka.

 

På Oljeberget står vi for det meste opp med sola. Alle har hast med å komme til sitt arbeid.Også kjøpmannen åpner sin dør før seks om morgenen. Han er en flink forretningsmann og min leverandør av grønnsaker og frukt. I mange år har han tjent på sine varer og spart så han nylig kunne gjøre en reise til Mekka. Men den var verd prisen! Kjøpmannen fikk en høy tittel – han ble ”Hedjd”. Hele huset ble satt i stand til hans gjenkomst, og man reiste en æresport hvor de av hans venner som allerede hadde vært i Mekka, hilste ham velkommen.

 

Det hadde ikke vært lett for hustruen og barna å klare seg alene under husfarens fravær. Med glede hilste de ham tilbake etter de femti dager,- og så begynte han straks å spare til en ny reise.

 

En kan jo ikke påstå at varene her oppe er førsteklasses, men litt råte anser en ikke for å spille så stor en rolle, bare en får varene billig. Forretningen utøver en stor tiltrekningskraft på både mennesker og fluer, og der er alltid fullt opp av begge. Det fins mange slags slikkerier og søte saker. Jeg bruker å gå innenfor disken for å velge selv hva jeg ønsker. Jeg gir ham gamle aviser som han bruker til å pakke varene inn i, og det setter han slik pris på at han har tilbudt meg hele lageret sitt på kreditt!

 

En av mine naboer som fungerer som guide, burde også nevnes. En gang kom han og ville vite hvor i Bibelen det stod skrevet om en særskilt plass. Han har gått på en misjonsskole og skryter av at han kan lese sin Bibel på tre språk. Og tross han er muhamedaner, innrømmer han at han har stor nytte av sin kristendomskunnskap når han skal vise turistene rundt på de hellige stedene.

 

            ”Men”, sier han, ”det er bare et fåtall av disse kristne fra Europa og Amerika som kjenner sin Bibel. Man kan nesten si hva man vil, de tror det og skriver det ned om det er aldri så galt.”

            ”Men hvordan kan De ville gjøre noe sånt?” sa jeg, ”De må lese Bibelen bedre!”

”Det er ikke så farlig, av og til har en eller annen rettet på meg, så jeg har lært å være forsiktig. Ellers ser man snart hva slags turister man har å gjøre med”, svarte han.

 

Nå er det slut med at hvem som helst kan være guide, de må ta en eksamen og kunne forevise en lisens. Eksamenen består i at kandidaten må svare på følgende spørsmål:

 

”Hva ville De vise et selskap turister som har åtte dager til sin rådighet i Det hellige land, første, andre, tredje og de følgende dager?”

 

Svar: ”Først tar jeg dem opp til tempelplassen, klagemuren, Via dolorosa, Den hellige gravs kirke, Betesdadammen og Salomos stenbrudd. Andre dagen ser vi den øverste sal på Sion, Getsemane, Gordons Golgata, kongegravene osv

 

Hvis eksaminatoren finner at ruten er godt ordnet og kandidaten også vet hva som er å si om historien til disse steder, så får han for et halvt pund et sertifikat som gir ham rett til å være guide.

 

Min nabo guiden fortalte en dag at han hadde vært i Damaskus med et amerikansk selskap og fått en stor sum penger med seg hjem. Selskapet hadde kjøpt en masse orientalske saker av perlemor og silke, og som guide hadde han tatt dem med seg til en av sine bekjente som han hadde kommet overens med om at han skulle få ti prosent av innkomstene. Guiden er kledd som en europeer, men med rød turban naturligvis. Han har til og med en smoking i vesken sin når han reiser til Galilea med turistene, og mener han får større drikkepenger og sitte til bords med selskapet sitt når han er kledt som en av dem. Også han har et eget hjem på Oljeberget.

 

 

5. Forlovelsesseremonier

Det er omkring fem år siden jeg fant henne, en liten tiårs jente som stelte sin syke mor, sin lille bror og ellers tok seg av husholdningen deres. Jeg ble med engang inntatt i henne, og da moren ble frisk, våget jeg å spørre henne om jeg kunne få piken som hjelp, og fikk straks svaret: ”Ta henne som Deres egen og gjør med henne som De vil!”

 

Siden da har hun vært min, tro og villig, med alle de gode egenskaper en ønsker å finne hos en tjenestepike som skal være om en bestandig. Dessuten er hun vakker, blyg, tilbakeholden og stille, men en smule drømmende iblant.

 

En rik mann i en fjern by ønsket å kjøpe henne til hustru. Prisen var svært stor og en veldig fristelse for pikens arbeidsløse far. Moren var fortvilt over den blotte tanke på at hennes elskede pike skulle forenes i ekteskap med en ukjent mann, langt fra hjemmet. I hast tenkte hun ut hva som kunne gjøres for å redde situasjonen.

 

Piken hadde en noe eldre fetter, Hassan, som var enkemann med en liten gutt på seks år. Denne Hassan hadde arv å heve i samme slekt som piken, og nå tenkte moren at denne arven kunne de heve sammen om deres skjebner forentes. Dessuten gikk den unge ektemannen i giftetanker. Hvorfor skulle han da ta brud fra en ukjent trakt, når en slik pike fantes i hans egen slekt? Hasan ble spurt, han ble interessert og var villig, særlig da han hørte at han skulle få henne for den enormt billige pris av femti pund.

 

Alt ble avgjort i en hast, uten at piken hadde en anelse om det.

 

Moren fikk det travelt. Det ble slaktet får, det ble kokt ris i massevis, og hele byen ble innbudt til forlovelsesgildet. Dagen etter lå de med sine småbarn rundt de fulle ris- og kjøttfat og forsynte seg med fulle never som om de ikke tenkte å ete på flere dager. Nabokvinnene danset og sang og priste pikens lykke.

 

Gjenstanden selv for hele festen ble holdt gjemt i huset i nærheten, hun fikk etter byens skikk ikke være med på sin egen forlovelsesfest. Hun hadde fært fri fra plassen hos meg et par dager, og jeg visste ingen ting om denne forlovelseshistorien før det var forsent å gripe inn. Alt var gjort uten min tillatelse enda moren sa hun var ”min”.

 

Da jeg til slutt fikk rede på forlovelsen, gikk jeg dit for å se om det var sant, og i tilfelle forvisse meg om hva piken selv syntes om saken. Hun sto som et uskyldig barn, ikledd fine klær og brudesmykker og lot sin mor ordne for seg.

 

Søt var hun som alltid. Men jeg kjente henne nesten ikke igjen da jeg aldri hadde sett henne i annet enn en lang brodert fellahdrakt. Hun var så ulik seg selv.

 

Hva dette betydde, forsto hun vel knapt. Hun hadde latt seg overtale, særlig da det fulgte fine klær og smykker med på kjøpet. Hvilken pike liker ikke sånt, når hun ikke har hatt det før?

 

Et halvt år gikk. Min pike var like tro, og gikk stille og rolig med gullringen på fingeren. En dag kom forloveden for å tale med meg. Han sa at han trengte en mor til sin gutt og ikke kunne vente lenger med bryllupet. Piken gjemte seg. Hun visste meget godt at det ikke var passende at man viste seg for hverandre før bryllupet hadde stått.

 

Ikke mange dager etter ble jeg buden til pikens hjem for å være med ved den bindende ekteskaps-seremonien, ”imlak”. Der var sjeiken og de tre muktarene fra landsbyen. En muktar er en tjenestemann som fins i enhver araberlandsby. Nærmest disse stod slektningene, talsmennene og brudgommen. Noen av slektens kvinner holdt seg beskjedent i kjøkkenet. Men jeg fikk være med som en nær slektning sammen med pikens mor.

 

En stor bok ble tatt fram. Blekk og penn ble satt foran sjeiken. Piken ble kalt inn. Hun kom, blyg og litt redd, men vel instruert om hva hun skulle svare ved denne høytidelige anledning. Sjeiken spurte:

”Hvem er din representant?”

”Min far,” svarte piken.

”Er alt iorden?” Med dette spørsmål menes om prisen er avtalt og om brudens utstyr og gavene som man er blitt enige om, er i orden og til gjensidig tilfredshet. På det spørsmål hang piken med hodet og svarte et stille og blygt: ”Ja”. Så kom siste spørsmål:

”Vil du ha denne Hassan?”

Da ble hun både rød og sjenert og svarte ikke, slik at sjeiken måtte gjenta sitt spørsmål. Piken tittet på sin mor, og etter et tegn fra henne svarte hun et neppe hørbart ja, hvoretter hun slapp fri og fikk sette sin tommel på forskjellige steder i boken som segl i stedet for navnunderskrift. Deretter forlot hun rommet.

 

Pikens far og brudgommen grep nu hverandres hender og gikk fram til sjeiken. De sa etter ham de ord han leste før dem. Faren måtte bevitne at han var villig til å gi sin datter til Hasan for en sum av femti pund, pluss ti pund i tilfelle han gav henne skilsmissebrev eller hvis hun døde.

 

Siden kom Hasans tur. Han erklærte seg villig til å ta piken til sin hustru på disse vilkår, nemlig å betale femti pund for henne nå samt ti pund i tilfelle skilsmissebrev eller dødsfall. Deretter kom turen til dem å ”stemple” på forskjellige steder i den store boken.

”Dere er alle vitner til dette,” sa sjeiken, hvortil alle svarte ja som med en munn.

 

Under denne viktige seremonien må ingen av de tilstedeværende røre seg fra plassen sin. Ingen må røyke, ingen ild, intet vann eller mel må finnes i nærheten. Hverken fingrer eller tær må røre seg! Det ville kunne bringe ulykke over brudeparet, og avstedkomme mye vondt. Ved å knyte knuter på en tråd og gjemme denne i en sprekk i muren, eller strø mel ut over golvet under seremonien, ville en fiende være i stand til å ødelegge ekteskapet. Derfor må alle forsiktighetsregler iakttas, armer og ben må holdes stille, og bare de nærmeste slektningene må være til stede. Denne seremonien kalles imlak og er viktigere enn både forlovelse og bryllup.

 

Tre ganger måtte faren og brudgommen gjenta sine løfter til hverandre i nærvær av vitnene. Deretter leste sjeiken første kapitlet i Koranen hvorved alle deltok i bønn.

 

Etter at de hadde skrevet sine navn og stemplet med tommelen på fem forskjellige steder i boken, mottok faren sine femti pund. Sjeiken fikk et pund for sitt besvær. Nå forstod jeg ordspråket:

”Til bryllup trengs det penger” og et annet arabisk ordspråk: ”Den som har penger, kan få sultanene datter til brud.”

Gratulasjoner og velsignelser ble uttalt over begge de unge, og deretter ble vi traktert med tyrkisk kaffe og limonade.

 

Den bindende seremonien var over. Etter denne akt kan brudgommen forlange å få hente sin brud hva dag som helst. Hun er hans eiendom. Men utstyret faller for en stor del på henne. Minst åtte kledninger brodert med korssting må hun ha ferdig for å vise de fram ved bryllupet. Hun er jo en fellahpike, en landsbybeboer altså, og skikken i landsbyen må hun følge.

 

6. Bryllup på Oljeberget

Det er skikken i Østerland a faren skal gjøre bryllupet for sin sønn. Har man som min nabo mange sønner, kan det bli problematisk nok. Han har ingen døtre, men han er blitt velsignet med fem sønner. De har hjulpet ham med å bygge, med gravningen av cisterne, med jordbruket og alt annet, og nå er de snart alle voksne og gifteferdige. Alt hadde gått så bra for ham, jorda hadde gitt grøda si, Gud hadde sendt regn slik at begge cisternene var fulle av regnvann, og noen legeregninger hadde ikke plaget ham, velsignet være Allah. Han har dessuten en liten biinntekt med noe gartnerarbeid i byen, noe hans eldste sønn hjelper ham med. Men enda går han med bøyd hode og tungt hjerte.

 

Den trofaste hustruen som deler sin manns bekymringer sier ofte: ”Allah karim;” som betyr: Herren rår. For de to eldste er giftinga alt lykkelig unnagjort, nå er det den tredje sønnens tur. Han har vært forlovet siden i fjor, men han har ennå ikke fått hentet sin brud, og det enda han er fylt sytten år.

 

Naboens hustru gleder seg over snart å få enda en tjenestepike – den nye sønnehustruen. Den eldste sønnens fem barn og den andre sønnens tre sliter mye klær og har alltid god apetitt. Den første sønnehustruen står for brødbakingen. Hver morgen samler hun gjødsel etter eslene og bærer den i en rund kurv på hodet sitt til hulen. En gammel jerngryte plasseres opp ned over gjødselen som tennes på. Når den er blitt varm, tømmes deigen på gryta og bakes raskt ut. Disse tynne kakene utgjør den viktigste bestanddelen av føden. Og det skal ikke så lite til husholdningen – ni voksne og åtte barn.

 

Den andre sønnehustruen syr klærne. Fem av barna er piker, og som skikken er, må deres klær være brodert foran på ermene og sidene, og det tar ikke liten tid. Som vel er, går de barbent også midt på vinteren, så de slipper strømpefiksing og slikt. Men likevel er det arbeid fra sola står opp til den går ned. Svigerdøtrene må også hjelpe til med arbeid utendørs, med kornet, eslene og geitene. Og i treskingen går de ved siden av sine menn.

 

Min nabo hadde håpet at han til sin tredje sønn skulle kunne få søster til den første sønnekona. Hun skulle ikke ha kostet mer enn femti pund. Men hvordan det nå var, så bled et ikke noe av det, til stor skuffelse for ham. Om gutten hadde fått se den andre piken eller bare hrt om henne, vet jeg ikke, men henne ville han ha og ingen annen. Og henne kunne man ikke få for under hundre pund, altså den dobbelte pris.

 

Det er et par år siden den andre sønnen hadde bryllup. Den sønnekona var ingen skjønnhet, men hun hadde gått på skole i byen noen måneder, og som ”lærd” forlangte hun en høy pris og var på bryllupsdagen prydet både med krone og slør. Brudgommen var kledd etter sin stand som en hederlig fellah. Jeg var med blant de tre hundre bryllupsgjestene som lå på golvet omkring rykende, helstekte får og åt med fingrene. Det var visst fire hele får som vi gjester fortærte den natten, og jeg minnes ennå hvor godt det smakte. Vi fikk vaske våre fettete hender i et felles fat og ble budt sterk, duftende kaffe etterpå. Til sist fikk vi beundre brudens vakre klær, smykker og velluktende krydder og salver i det uendelige. Man forsto godt at hun ikke var noen billig brud.

 

Og nå er det på høy tid å gjøre bryllup igjen! ”Allah karim!”

Det er skikk her i Østerland når faren gjør bryllup for sønnen sin, at han gir de nygifte et rom for seg selv. Da min granne bygde huset sitt, tenkte han nok ikke så langt. Han bygde bare tre rom, og nå er de overfylte. Men i fjor bygde han på husets ene ende. Der har buskapen hittil bodd i skjønn fred og innvidd plassen. To kyr, et esel, geiter og fjærfe har gått ut og inn med familien og varmet opp huset. Det blir en sorg for dyra som er dømt til å gi plass for de nygifte. Jeg ser de holder på å bygge et nytt skjul bak huset til dyra, mens snekkeren innreder stallen for den kommende bryllupsfest. ”Allah karim!”

 

Jeg hilste på familien her om dagen og hørte at bryllupet snart skulle stå. Man hadde kjøpt et bord og noen stoler til den store festen. Så moderne begynner man å bli her på Oljeberget. Nå mangler det bare at man legger seg til med senger også. Til nå har man alltid ligget på golvet i søskenseng som både er praktisk og varmt. En annen av mine naboer har allerede anskaffet seg en seng hvor han sies å ligge selv. Hustruen og barna ligger som vanlig på golvet, og ingen undrer seg over det, han er jo lesekyndig, har vrt i Mekka og har fått en høy tittel.

 

Som sagt så blir det altså snart bryllup igjen i landsbyen vår, og bryllupsklær må anskaffes. Det hender i Østerland at bryllupsgjestene forsynes med bryllupsklær fra bryllupshuset, men det kan en jo ikke vente denne gangen. Min nabo har jo tjue stykker bare i sitt eget hjem som skal ha nytt utstyr. Man kan ikke undre seg over at han ser nedtrykt ut, tross hans oppmuntrende: ”Alla karim!”

 

Å bli buden til bryllup er en stor æresbevisning, men likevel kvier man seg for det, for gjestene må betale kalaset. Det vil si alle helstekte får som fortæres den kvelden, skal alle bidra til å betale. Man kan jo ikke være så gjerrig å betale bare for det en tror en har spist selv , men må regne seg medansvarlig for det hele. Og kontante penger synes folk best om også på Oljeberget. Enkelte gjester spiser ikke på mange dager i forveien, for riktig å kunne gjøre heder på anretningen. Den som ikke er helt hjemme i kunsten å spise med fingrene, blir ofte albuet vekk av dem som er større kunstnere på området. En ligger som pakket sild rundt steika.

 

Når jeg ser på alle forberedelsene og bekymringene som min stakkars granne har, skulle jeg da kunne la være å gi min andel? ”Alla karim!”

 

Den viktigste akten i bryllupsseremonien var følgende. Når den tilslørte bruden hadde danset foran brudgommen, gikk denne fram og trampet sin brud på foten.  Brudens selvbeherskelse og tålmot sviktet henne ikke. Hun ble ikke sint, forandret ikke en mine, skrek ikke engang. Hun syntes heller ikke å bli lei over brudgommens oppførsel. Det er bare et symbol på hennes stilling som hans hustru. Hun skal være under tøffelen, ikke han.

 

Hun har ingen større krav og blir derfor aldri skuffet. Slik er skikken, og den får alle bruder være tilfreds med. Får de barn, og slipper medhustruer, må de være glade til.

 

Det er jo likevel unnatak nå for tiden at en mann har mer enn en hustru. Men en av mine granner har hatt fem, to er døde, to er jaget bort, og den han lever sammen med nå, er en enøyd, kopparret skjønnhet, femti år yngre enn han selv. Hun finner seg i å bli tyrannisert endog av sin eldste stedatter som er dobbelt så gammel som henne selv. Hennes mann er en aktet og framfor alt en rik muselmann. Man har sluttet å føre regnskap over barneantallet.

 

Det er ikke mange hjem her omkring som har en sånn overflod på kvinner og barn som det sistnevnte. Folk har kommet til det resultat at lasset kan bli tungt nok å dra med bare en hustru som føder noen sønner og døtre. Døtrene kan man jo gifte bort og få betalt for, men sønnene, tenk for utgifter innen de alle er blitt gift, har fått seg hustruer og eget rom! Det blir å spare og arbeide i årevis og siden begynne å nytt igjen til neste i rekken. ”Det er ikke skikk å gi den yngste bort før den eldste”. Alt går i tur og orden.

 

Min gode nabo som nå ikke har så liten erfaring, tenker sunt og forstandig at til de to yngste sønnene skal han velge hustruer av sin egen slekt på Oljeberget. For både får han da brudene for en lavere pris og dessuten trives de lettere sammen med en svigermor de kjenner fra før. Hvis ikke kvinnene i huset kommer overens, de som bor sammen og spiser av samme gryten, blir det bedrøvelig i lengden. Og de ”lærde” som har fått sanke noe av kunnskapens tre, har man ikke mye nytte av. Det har både han og hans hustru fått lære av egen bitter erfaring. ”Allah karim!”

 

7. Himmelfartsdagen på Oljeberget

Oljebergets store høytid, Kristi himmelfartsdag, begynner ved soloppgang. Svenskbo ligger atskillige meter fra den riksveg som går opp til fjelltoppen, men likevel våknet jeg vet tuting og bråk av biler og busser og folk, av røk og bensinlukt. Jeg lå og leste om den himmelfarne Kristus før jeg kledde på meg. Morgenen var vakker, frisk og duggrik.

 

Jeg hadde akkurat åpnet grinden til haven min, straks ettr klokka sju, da det banket på døren og en politioffiser ba om å få låne telefonen. Han kom fra den katolske himmelfatrsplassen og fortalte at det hadde blitt stridigheter mellom de ulike religionsbekjennere som har adgang til kirken, og nå måtte han tilkalle hjelp for å kunne opprettholde ro og orden. I følge kontrakten skulle de romersk-katolske først gjøre seg ferdig med sin gudstjeneste for så å gi plass for andre. Men, sa han, de sterkere samfunn vil vise sin makt over de svakere, og så stanser de så lenge at de andre blir opphisset. Så må politiet gripe inn. Det er jo ikke uvanlig i høytidene hverken i Betlehem i julen eller i gravkirken i Jerusalem ved påsketid, men at det behøver å skje på Oljeberget på Kristi himmelfatrsdag, det lyder nesten utrolig, for der burde det være rom nok for alle til å be i ro og fred.

 

I himmelfartskapellet på Oljeberget vises Frelserens fottrinn i en sten! Men hans føtter har nå vandret over fjellet mange ganger, og hans tårer har fuktet denne marken. Tilbedelse i ånd og sannhet burde kunne foregå hvor som helst på Oljeberget også på himmelfartsdagen.

 

Juda ørken, landet på den andre siden av jordan, Judea, ja hele verden synes forunderlig fredfull, stille og tyst. Man synes å fornemme den himmelfarne. Man kjenner at det er en virkelighet at han lever og er med oss alle dager. Det gir ro midt i all uro.

 

Etter gudstjenesten bruker et selskap komme på visitt til Svenskbo til kirkekaffe. Det er prostens, diakonissene fra sykehuset og fra spedalskhjemmet, den gamle husfaren ved biskop Gobats skole, doktorfamiliene ved Kaiserswert-sykehuset, noen av personalet fra Schnellers barnehjem samt venner fra Jerusalem eller tilfeldige venner og bekjente på besøk.

 

Biler og usser kjører uavbrutt opp og ned fjellet hele dagen. Vegen ligger i en eneste røyk av støv, man må for en gangs skyld stenge alle vinduer. En masse mennesker kommer fra hele landet med barn og slekt og slår opp telt på Oljeberget den dagen. For de muhammedanerne som bor der, er det en dag med fortjeneste, for det blir satt opp mange markedsbuer hvor limonade, frukt, søtsaker og nøtter er til salgs. En del speidere står omkring et nyreist telt på den åpne plassen foran byen.

 

Man synes å se alle hudfarger og raser, europeere så vel som østerlendinger, kvinner i svarte slør, ungpiker med malte lepper, diebarn og skolebarn, blåøyde og brunøyde. Det fins mange muhammedanere blant høytidsskaren, enda det er en kristen høytid. Men først og fremst er det katolikker og protestanter, høykirkelige og frikirkelige fra Jerusalem og fra ”jordens ende”, som har kommet for å feire Kristi himmelfartsdag på Oljeberget. Dagen har internasjonal betydning. Oljeberget er menneskehetens hellige berg,

 

Om ettermiddagen kom en flokk skandinaver til Svenskbo. Da vi satt ved kaffebordet kom enda et par, en syklist og en ridende soldat, som hadde samme ærendet som de tidligere politier hadde hatt. Det trengtes mer forsterkning der oppe på himmelfartsplassen.

 

Det er bestandig hyggelig å se venner i huset sitt. Og særlig til himmelfartsdagen pleier jeg å ruste meg godt i forveien og baker mange kaker. Det er jo også den tiden på året da det er vakrest i haven.

 

Da i hadde sunget den vakre himmelfartssalmen: ”Till härlighetens land igen jag ser gig, Jesus, fara”, gikk vi opp på taket og så utover omegnen.

 

Englene trøstet disiplene med at sånn de hadde sett ham fare opp til himmelen, slik skulle han også komme igjen,

 

”Da han velsignet dem, skiltes han fra dem og ble tatt opp til himmelen. Da vendte de tilbake til Jerusalem fra det berg som kalles Oljeberget og ligger nær ved Jerusalem, en sabbatsreise derfra.” Luk.24, 51. Apg 1,12.

 

Klokka ble seks og sola hikk ned. Fremdeles bruste menneskehavet mektig omkring oss. Mange er nok takknemlige for at den engelske regjering har plassert en politistyrke på Oljeberget en dag som denne. Den religiøse fanatismen er ikke å leke med i Østerland, i særdeleshet ikke ved de store høytider, for storparten av de besøkende er nå orientalere.

 

Lenge etter at jeg hadde lagt meg hørte jeg bråk av biler, busser, drosjer og tramp av mennesker som strevde hjemover med matsekkene, telt og småbarn. Det var ikke fritt for at jeg var glad for at det er himmelfartsdag bare en gang hvert år. Oljeberget er nå annerledes fredfullt, stille og vakkert i hverdagen.

 

8. Et eselritt i Judas ørken

Den som tror at det bare er vann og skog som gjør en plass naturskjønn, har sikkert aldri sett Judas ørken i vår- og vintertiden. Noe mer vidunderlig må man forgjeves etter. Man blir grepet i sitt innerste av ørkenens majestet, av dens stillhet, ja, jeg nøler ikke med å si av dens skjønnhet.

 

En av de første dagene på nyåret kom en innbydelse til en utflukt, ikke til hest, men på eselrygg langt ned i Judas ørken. Det var et tilbud som man umulig kunne la være å ta imot. Sola var varm som på en sommerdag i Norden. Hele naturen åndet av vår. Himmelen var blå, dalene skiftet i grønt og liljene blomstret på marken.

 

Det var lørdag, og da går det ingen busser, for det er sabbat. Altså måtte jeg gå over Kedrondalen til Jerusalem og fortsette like langt på den andre siden av byen til stedet hvor reiseselskapet skulle samles. Jeg var som vanlig oppe i otta. Sola hadde allerede kommet opp over Moabs fjell og kastet sine første stråler på Jerusalems murer.

 

Muleslene sto påsalet, mat og ekstra kledesplagg ble stoppet i eselposene, og selskapet startet klokka sju.

 

Alle var gode ryttere, og det gikk i galopp langs de bratte fjellveggene på smale gangstier, ned i dalen og opp igjen. Jeg tør ikke tenke på hvordan det skulle gått hvis eslet hadde snublet på vei nedover. Først fulgte vi en gangsti langs Kedrondalen, siden bar det av sted sør over den ene åsen etter den andre. Ennå etter et par timers ritt kunne vi fra åsryggene se tårna i Den hellige stad glimte i sola.

 

I klosteret finnes underjordiske grotter, og tradisjonen beretter at de tre vise menn tok denne vegen hjem og overnattet i en av dem, da de i drømme hadde fått varsel om ikke å ta vegen om Jerusalem.

 

Den ortodokse kirke tok allerede tidlig hand om denne plassen. En kirke med gamle mosaikklevninger holder nå på å bli restaurert. Noen munker bor i klosteret og leder gjenoppbyggingen.

 

Hvilken fred hvilte ikke over denne menneskenes bolig i ørkenen! Utsikten til fjellene på den andre siden av Det døde hav var enestående. Ørkenens myke formasjoner lyste med regnbueglans i det herlige solskinnet.

 

Alt i klosteret så svært forfallent ut, og rensligheten lot mye tilbake å ønske. Interessen for så verdslige ting som renslighet måtte vike her så langt borte fra verdens larm og uro. Den vidunderlige naturen synes å gjøre menneskene uvillige til alt annet enn stille meditasjon.

 

En have med fiken-, oliven- og sitrontre, kål og erter og en vanncisterne syntes å tilfredsstille alle behov til de fordringsløse munker.

 

Etter en times rast tok vi farvel med St. Theodosiusklosteret og munkene og fortsatte i raskt trav ned mot Det døde hav. I et dalføre ligger klosteret Mar Saba, flere etasjer høyt, med solide klippevegger. Det ble bygd på femhundretallet av St. Saba fra Konstantinopel. I fjellveggen fins grotter hvor forfulgte kristne eremitter i de første århundre gjemte seg for forfølgernes sverd. Her kan man lett forestille seg hvordan disse hellige menn hensunket i stille meditasjon lengtet etter den dag de skulle se Herren selv, Skaperen i all hans herlighet. Hele omgivelsen, storslått og mektig, tvinger til ydmykhet innfor Guddommen.

 

Klosteret er omgitt av en meget høy mur. Ved inngangen hever det seg to tårn. Disse blir nå bare anvendt til å huse fremmede som av og til overnatter der. Vi kvinner måtte bli i tårnet mens herrene i selskapet beså selve klosteret hvor kvinner ikke hadde adgang. Klosteret er egentlig et forvisningssted for ortodokse munker som har forbrutt seg mot kirkens lover. Det var omkring femogtjue stykker der, dømt til å forbli der resten av sitt liv. De greier alt arbeid selv, baker, koker og steller.

 

Tross den vakre storslåtte naturen må det likevel bli ensformig å bo her år etter år, fullstendig isolert fra omverdenen. Vegviseren fortalte at hver natt må disse munker stå opp og forrette bønner til soning for sine begåtte synder.

 

Vi hadde nå det herligste ritt på fem timer foran oss, - i måneskinn. Bare den som har sett ørkenen, som har ridd gjennom dens grønne daler og sett fargespillet over kollene, forstår hva ”ørkenens skjønnhet” vil si.

 

Det er mennesker som har sett den og så av fri vilje har valgt ørkenen til sitt hjem. Det er beduinene – ørkenens sønner.

 

Fortsettelse følger!